Kulturklyngen Akerselva

-

Akerselva representerer noe helt grunnleggende ved Oslo. Den er på mange måter byens historiske livsnerve, og den binder fjorden, byen og marka sammen. Kulturminnene langs elva representerer dessuten noe helt unikt i form av over åtte århundrers sammenhengende norsk industrihistorie. Via en kombinasjon av tilfeldigheter og god bevaringspolitikk har byen klart å opprettholde et unikt bygningsmiljø langs den mest historiske delen av Akerselva – fra Sagene til Ankerbrua.

De siste 30 årene har elveløpet gjennomgått en dramatisk transformasjon. Fra å ha spilt en avgjørende økonomisk rolle som vekselvis spiskammer, transportåre, kraftkilde og system for avfallshåndtering for landets hovedstad, har den i nyere tid fått en ny rolle som identitetsskaper og rekreasjonsområde. I tillegg har lokalene som den gamle industrien forlot fordi de var umoderne og upraktiske igjen blitt attraktive.

Her, langs hovedstadens gamle industriakse, ser man konturene av en utvikling som gjør at området igjen har mulighet til å bli ett av Norges viktigste og mest dynamiske miljøer for nyskaping i form av en geografisk avgrenset klynge av virksomheter og tiltak innen kulturfeltet hvor forsknings- og utdannings-institusjoner og nytt næringsliv med utgangspunkt i blant annet arkitektur, kunst, design og ny teknologi går hånd i hånd, i tillegg til et mangfoldig næringsliv og et bredt kulturtilbud. Her skapes i dag mange av de verdiene som skal danne grunnlaget for morgendagens arbeidsplasser.

I Boka ”The Competitive Advantage of Nations” (1990) introduserte den anerkjente amerikanske økonomen Michael Porter en teori om hvorfor næringer i land og regioner med noenlunde lik ressurstilgang kunne oppvise til dels betydelige variasjoner når det gjaldt suksess og økonomisk vekst. I grove trekk går teorien ut på at regioner der det eksisterer sterke, bransjespesifikke næringsklynger – dvs konsentrerte samlinger av bedrifter og organisasjoner som har samme bransjetilhørighet eller andre koblinger til samme næringsgren – f.eks. gjennom handel, utdanningsinstitusjoner og andre former for kunnskapsformidling, samarbeide om infrastruktur og sosiale forbindelser for øvrig - har høyere innovasjonstakt og produktivitet enn andre regioner. Ideene om ’kreative byer’, næringsklynger og kulturbasert næringsutvikling får stadig større gjennomslagskraft internasjonalt. Her hjemme har vi fortsatt mye ugjort på dette området. En nøkkelingrediens i strategiene til de regionene som har lykkes best med utviklingen av en sterk og konkurransedyktig kulturnæring er satsingen på offentlig-privat samarbeide og satsingen på næringsklynger.

I norsk sammenheng står Osloregionen særlig sterkt når det gjelder kulturbasert virksomhet. I Oslo By alene jobber 8% av den totale arbeidsstokken innen kulturbasert næringsvirksomhet , (tallet er 5,5 % for Osloregionen og 2,9 % for landet for øvrig). Det er nær 40% av alle årsverk innen kulturnæringene i Norge. Ser man Oslo og Akershus under ett kommer denne prosentandelen opp i nær 52%. I tillegg vet vi at Osloregionen innehar mellom 45 og 50 % av landets samlede FoU-kapasitet, har landets høyest utdannede befolkning, og at nærmere ¼ av alle landets yrkesaktive bor i regionen. Regionen er dessuten blant Europas rikeste omregnet i inntekt pro capita, og tallet på arbeidsløse er ett av de laveste i verden.

Her finner man også en rekke store og viktige nasjonale kultur- og scene-institusjoner, landets tetteste konsentrasjon av museer og kunstsamlinger, et bredt utvalg av kreative, private foretak innen kulturfeltet og en levende underskog av subkulturelle miljøer. I tillegg har regionen et stort, avansert og kjøpekraftig publikum som gir et godt grunnlag for markedsdrevet vekst innen kulturfeltet.

Kulturnæring, dvs næringsvirksomhet knyttet til kulturfeltet og opplevelser, der det ikke kun konkurreres på pris, men der kreativ kapital, formell kunnskap og innovasjonsevne er viktige innsatsfaktorer, er allment anerkjent som et økonomisk område med et stort vekstpotensial. I dagens samfunn, med mye ferie, fritid og frihet til å velge, finnes det en bedre grobunn for nyskaping og etablering av ny næring innenfor felter som kunst, design, kultur og ny teknologi enn noensinne. Samtidig har globaliseringen av økonomien ført til utflagging av store deler av den energi- og arbeidsintensive industrien til lavkostregioner, og dermed skapt et akutt behov for utvikling av nye næringsgrener i de regionene som taper i konkurransen om disse tradisjonelle industriarbeidsplassene. Dette fører til stadig større kamp om de beste hodene, og i følge den amerikanske økonomiprofessoren Richard Florida er det de regionene med de beste stedskvalitetene som lykkes i å tiltrekke disse. Og de såkalte kreative klassene tiltrekkes i særlig grad av det som er spesifikt for storbyene, nemlig et stort kulturelt mangfold, en høy grad av toleranse overfor alternative livsstiler og en velutviklet teknologisk infrastruktur.